Det dreier seg ikke om små bivirkninger som nattesvette og nedsatt sexualdrift, men invalidiserende og ofte tilsynelatende irreversible plager.

Det er med en viss engstelse jeg registrer at Hieronimus ved gjentatte anledninger hyller de nye antidepressiva og avviser alvorlige bivirkninger.
Saken om Oslo-mannen som saksøkte legemiddelprodusenten for 6 mill. ble omtalt som en del av medienes "skrekkpropaganda om SSRI", andre artikler likeså.
Boken Dødelig Terapi ble avfeid som useriøs og spekulativ. Det siste bidraget er intervjuet med Reiulf Steen, hvor Eva Rognvik innleder artikkelen med å si at: " SSRI er i løpet av kort tid blitt en medisin som " alle" skal mene noe om - selv de som aldri har hatt behov for hjelp til psykiske lidelser - og heller ikke innehar faktakunnskaper om medisiner."
Jeg har ennå til gode å se et innslag i debatten rundt SSRI, hvor kronikkøren ikke er involvert i temaet på den ene eller andre måten. Å være bruker av SSRI og å oppleve at medisinen skader deg, gir deg kanskje ikke "faktakunnskaper", men det gir deg en forståelse av at dette medikamentet burde foreskrives under langt strengere rammer enn praksisen er i dag.
Vi blir tutet ørene fulle med at SSRI har "revolusjonert" det psykiatriske helsevern. Tusener av mennesker får livene sine dramatisk forbedret. Vel, det er dem vel forunt, og jeg ønsker dem lykke til. Det Hieronimus omtaler som medienes skrekkpropaganda har selvfølgelig rot i virkeligheten. Ingen røyk uten ild... I mengden av ca. 200.000 SSRI-brukere årlig vil det naturligvis forekomme alvorlige bivirkninger og skader. Dette snakkes enten ikke om, eller det slås opp med krigstyper på forsiden av Dagbladet og blir derfor vanskelig å ta seriøst. Dessuten, som Hieronimus ofte påpeker, skremmer dette brukere som har nytte av medisinen fra å ta den. Men ingen kan vel påstå at dette er intensjonen for artiklene. Her i den virkelige verden opplever mange mennesker frustrerende møter med bivirkninger og helsesystemet som i stor grad representer samme syn som Hieronimus.
Nå er det ikke en håndfull mennesker vi snakker om, men flere hundre. Ei heller dreier det seg om små bivirkninger som nattesvette og nedsatt sexualdrift, men invalidiserende og ofte tilsynelatende irreversible plager.
Det bør være den enkelte persons individuelle ansvar å stole på sine egne opplevelser av sin medisinering, og det må være det psykiske helseverns ansvar å levere nyansert informasjon uten å skremme en gruppe brukere og avskrive en annen.
Fler og fler blir foreskrevet SSRI, og de har rett til å få vite at medikamentet kan skade dem. For all del, alle medisiner har bivirkninger, og noe som føles riktig for ett menneske kan bli fryktelig galt for et annet.
Når det er sagt føler jeg at det er på tide med et paradigmeskifte i henhold til foreskrivingen av SSRI.
Vi lever i et samfunn som krever mye av oss som mennesker. Det hender vi trenger krykker for å holde oss oppe. Men å bruke argumenter som at "du har en ubalanse i signalstoffene i hjernen din og må medisineres"
tror jeg gjør mer skade enn gagn. Undervurder aldri kroppens evne til å lege seg selv. Det henvises til det stigmaet mennesker som medisineres lider under. Hva med det stigmaet det psykiatriske helsevern selv er med å opprette ved å kalle naturlige sorgreaksjoner for sykdommer (som for enhver pris må medisineres) og brukerne for pasienter samt det tilsynelatende intense behov for å sette diagnose på ethvert lite personlighetstrekk?
Alle som har gått i dypet av følelsene sine vet at de selv er med på å opprettholde angsten, depresjonen, spisevegringen. Vi trenger ikke legenes hjelp til dette.
Det vi trenger er noen som støtter oss, hjelper oss og annerkjenner oss. Selv om vi ikke alltid snakker dem etter munnen. Mennesker har evner til å skille rett fra galt, selv uten årelang psykologisk/ medisinsk utdanning.
I siste nummer av Balanse (Rådet for Psykisk Helses magasin) blir "lykkepillens far" Arvid Carlsson intervjuet. På spørsmålet om vi kan være sikre på at antidepressiva ikke har farlige, langsiktige bivirkninger, svarer han
at det kan vi ikke.
Slik er det, og dette burde kommende brukere informeres om. Jeg forstår at man lett kan blendes av alle "solskinnshistoriene" om SSRI, men hvor mange må egentlig brenne som martyrer på lykkepillens alter før skader tas seriøst?
Sånn for ordens skyld; jeg er selv en som sliter med senskader etter bivirkninger, derav mitt engasjement.
I de fire årene som har gått siden jeg seponerte har listen i bivirkningsregistret blitt firedoblet, jeg har kommet i kontakt med et hundretalls andre mennesker som sliter med å få bivirkninger akseptert og registrert, fått nye behandlere som annerkjenner problemet og sogar aksept fra legemiddelprodusenten.
Det har vært en smertefull og kronglete vei å gå, og jeg ser helst at andre slipper å oppleve det samme.
Dette krever at Hieronimus og resten av det psykiatriske helsevern nyanserer informasjonen rundt SSRI.