Hieronimus får mange spørsmål fra folk som er forelsket i terapeuten sin om hva de skal gjøre.

Om de skal slutte i terapi, fortsette, fortelle terapeuten om dette eller tie og håpe det går over.
I den forbindelse presenterer vi her en artikkel skrevet at psykolog Svein Otto Aarland
1.amanuensis på ped.sem UIB.

Artikkelen er klippet fra Bladet « Bare Angst».

Forholdet mellom klient og terapeut - «Det terapeutiske samvær»

Kan psykolog og klient ha et intimt seksuelt forhold, spør en kvinne.
Psykolog Svein Otto Aarland svarer:

Jeg har fått oversendt et brev fra en kvinne som sannsynligvis er blitt forelsket i terapeuten sin.
Det er blitt satt i gang seksuelle følelser som for henne og/eller terapeuten har vært vanskelig å « takle». At seksuelle følelser eller fantasier gjør seg gjeldende i en terapisituasjon er ikke uvanlig. Jeg vil heller si at det er normalt - og dette gjelder for både terapeut og klient. Som terapeuter kan vi være mer eller mindre profesjonelle når vi forholder oss til slike følelser.

Kvinnen skriver: « Spørsmålet mitt var om det er lovlig eller ulovlig med seksuell intimitet mellom terapeut og pasient, hvis begge ønsker det. Dette tror jeg er et aktuelt tema, men problemet er at ingen tør å snakke om det. At seksuelle følelser kan oppstå mellom terapeut og pasient av motsatt kjønn er ikke så rart. For uansett stilling og status så er det jo et møte mellom mennesker».
Til dette kan jeg svare på en « kald» og en « varm» måte. La meg først svare kaldt : I de etiske prinsipper for nordiske psykologer vedtatt på NPF`s landsmøte i 1987, kan vi lese følgende når det gjelder « Forpliktelser overfor klienter»
Punkt c,7:» psykologen unngår yrkesmessig forbindelser med en klient når det foreligger et potensielt forstyrrende utenomproffesjonell relasjon til vedkommende».
I punkt 10 står det i klartekst at :»Seksuell kontakt mellom psykolog og klient forekommer ikke».

Når vi nå snakker om disse ting kommer ofte følgende motargument : « Ja, men verken jeg eller terapeuten kan hjelpe for at vi er seksuelt tiltrukket av hverandre.»
Mitt svar til dette er at det er riktig, men betyr ikke i neste omgang at klient og terapeut skal leve ut de seksuelle følelsene. Å eie en følelse betyr ikke nødvendigvis at du skal leve ut denne følelsen. Tenk om vi skulle ligge med alle vi blir kåte på ! Det hadde blitt et strevsomt liv. Husk at det finnes 5 milliarder mennesker i verden!

Man skal også være klar over det helt spesielle i et terapeutisk forhold, som skiller dette fra dagligdagse møter. For de fleste er et terapeutisk møte en mulighet til å snakke og føle ut de vanskelige ting man har strevd med et helt eller halvt liv. Dette kan sette i gang emosjoner, særlig hos klienten, men også hos terapeuten hvis denne er genuin og empatisk. Disse følelsene kalles forelskelse. Det er ikke kjærlighet, for kjærlighet er betinget av et langvarig og intimt fellesskap med en annen person. Dette støttes sjelden i terapiforholdet. Legg vekt på ordet « sjelden». Det unike i terapien er at den tilfredsstiller behov for nærhet og betingelsesløs forståelse - noe en ikke møter i det daglige liv med sin partner eller sine venner.
Den terapeutiske forelskelse er normal og naturlig. Møtet mellom klient og terapeut skal fungere som en sydentur for en utslitt sjel. Det dypere behov for kjærlighet skal tilfredsstilles når du lukker døren til konsultasjonsrommet etter deg og går ut i den vanlige verden. Terapien skal gjøre deg i stand til å elske, men du skal ikke elske terapeuten din.
Derimot bør du være forelsket i terapeuten din - da fungerer det. Distinksjonen mellom kjærlighet og forelskelse er noe mennesker kanskje ikke til daglig tenker over, men denne forskjellen er så viktig at den er an av livets virkelige aha opplevelser. For mange er det opplevelsen av dette som gjør at de får orden på sin egen tilværelse.
Gå ut i verden og vær forelsket, men elsk kun en.
Da kommer orgasmen til sin rett.

Så det « varme» svaret: Et neste argument vil kanskje være at man kjenner til at mange terapeuter har giftet seg, eller flyttet sammen med en av klientene sine. Dette er riktig, og jeg gratulerer dem av hele mitt hjerte. Mange kan undres over hvordan de har fått dette til når de har møtt hverandre som terapeut og klient.
Mitt svar er enkelt : Når seksuelle følelser oppstår, skal den erfarne terapeut bringe dette frem i lyset. Det skal tas opp og behandles på lik linje med alle andre følelser som oppstår i en terapisituasjon. Hvis en ikke gjør dette kan de seksuelle følelsene ligge der ulmende og ødelegge videre fremgang i terapien. Terapien ( helbredelsen) vil da sannsynligvis stoppe opp - ja, i verste fall kan en oppleve at klienten blir «sykere» igjen. Et annet fenomen ( som er lett forståelig?) et at i det øyeblikket disse følelsene blir tatt opp, så forsvinner de gjerne.
Utvikling av seksuelle følelser hos klient og/eller terapeut fungerer ofte rett og slett som en forsvarsmekanisme mot dypere forståelse for det som er den egentlige gjenstand for terapien. Derfor utvikles slike følelser ofte når en nærmer seg et kjernepunkt i behandlingen.

Men, så kan det skje at det blomstrer opp et dypt kjærlighetsforhold mellom klient og terapeut. Hva gjør en da?
Mitt råd er at en avslutter terapien, og at en gjør det klart hvorfor en avslutter det terapeutiske forhold.
Deretter ber man en kollega overta ( Dersom det er nødvendig. Ekte kjærlighet har i seg selv en helbredende kraft.)
Når et terapiforhold er avsluttet, står en fritt til å velge hvilket forhold en så vil innlede.

Bakgrunnen for disse bestemmelsene finner en i begrepet «psykoterapeutisk holdning». Dette er profesjonelle redskap alle psykologer, psykiatere og andre som arbeider med menneskeomsorg må bestrebe seg på å beherske. Det betyr at vi skal ha respekt for pasienten og problemene hans/hennes. Vi skal forstå og respektere den avhengige situasjonen den hjelpesøkende er i, og også ha respekt for klientens egen og unike erfaringsverden. I denne holdningen finnes det ingen tilgjort « mykhet» eller « terapeutisk hykleri». Den psykoterapeutiske holdningen gjør at alle sider ved pasientens problemer eller følelser vil være gjenstand for kommunikasjon.

Jeg vil fremheve: Det er bare mulig å utvikle en terapeutisk holdning overfor et menneske en ikke står i personlig forhold til, eller har et avhengighetsforhold til.
Hvis vi forsøker å innta en psykoterapeutisk holdning overfor arbeidskamerater, familiemedlemmer eller kjæreste, vil dette bli opplevd som falskt og uutholdelig. Jeg tror mange av oss har møtt grunnfagsstudenter i psykologi på diverse restauranter som psykoterapiserer bordkameratene/vennene sine. Noe mer ufordragelig skal man etter min mening lete lenge etter.

Så til slutt konklusjonen:
Bland ikke sammen kjærlighet og terapi!
Velg , og hvis du klarer å velge så er det kanskje det viktigste valget i ditt liv.

Hilsen til en ukjent kvinne fra Svein Otto Aarland.