«Sofie« gikk veien fra å være behandler, psykolog, til å selv bli syk, manisk depressiv. Hun forteller her om hvordan hun opplever systemet hun tidligere hadde jobbet i fra pasientsiden.

Jeg tok den første innleggelsen med lite alvor. Det samme gjaldt den andre innleggelsen på sykehus. Jeg var passiv til behandlingen og opprørt over hvor autoritære pleierne var. Ellers fortsatte jeg livet som før innleggelsene hadde skjedd. Jeg studerte og arbeidet. Jeg er utdannet psykolog.
Jeg reagerte på hvor lite informasjon man fikk under sykehusoppholdet; ingen opplysning om de forskjellige instansene en kan henvende seg til. Jeg tok ikke diagnosen manisk depressiv høytidelig.
Jeg manglet selvinnsikt. Først nå ti år etter den første innleggelsen tar jeg symptomene alvorlig og kjenner etter om jeg har symptom på en begynnende depresjon eller på mani. Jeg har ikke vert motivert til aktiv psykoterapi før nå. Jeg har i flere år bare overgitt meg til sykdommen. I dag vet jeg at jeg kan be om nevroleptika ved maniske symptom og antidepressiva ved en begynnende depresjon.

Tidligere har jeg ikke på denne aktive måten ville kommet manien og depresjonen i forkjøpet. Jeg ønsker å aktivt forebygge min sinnslidelse. Det krever innsikt om symptomene melder seg. Behandlingen har vært svært negativ med stadig nye leger som har endret diagnose og medisinering. Jeg har selv måttet be om lithium med påfølgende merkbar bedring. De siste årene har jeg blitt mer og mer oppmerksom på at leger kan feildiagnostisere og dermed feilmedisinere. Jeg ble altså hørt når jeg bad om lithium. Men hva om jeg ikke hadde blitt hørt? Ville jeg fortsatt vært på lukket avdeling? Det er skremmende!

Det virker på meg som om det at jeg er psykolog ofte fører til at mange har lyst å sette meg på plass, i frykt for at jeg tror jeg vet bedre.
Psykiatrien virker skremmende autoritær på meg. Hvis noen kan utsette noe på en person er en ansatt der med en gang. Isolering er grusomt og brukes gjerne lenge etter at det er nødvendig.

Psykiatrien mangler midler. Det er tydelig når en må ligge på gangen eller i et lite rom ved siden av en røykestue som blir brukt til samtalerom. Det er også nødvendig å peke på hvor vanskelig en innleggelse kan være. Det nytter ikke å henvende seg direkte til et sykehus. Du må kontakte legevakten - og der blir man møtt med lange ventekøer.
De har hendt at folk i lidelse har blitt avvist. Således blir desperasjonen voldsom. En må deretter kontakte primærlege og forklare situasjonen. Det burde være slik at man kunne kontakte sykehuset direkte ved sykdom uten å måtte gå omveien om primærlegen eller legevakten.

Den totale tiden med en lege eller psykiater er minimal. Det virker som det meste blir avgjort på møter sammen med personalet. Jeg for min del vil skaffe meg timer hos psykolog utenfor sykehuset og uavhengig primærlegen. Jeg føler at jeg nå har et behov for å aktivt kunne forebygge sykdommen. Jeg vet også at jeg trenger å snakke om svakheter ved meg selv. Dette gjør meg motivert for psykoterapi.

Etter ti år med sykdommen er jeg endelig kommet frem til at lithium virker stabiliserende på meg. Samtidig kjenner jeg meg igjen i sykdomsbeskrivelsen av mani og depresjon. Ti år har det tatt meg å oppnå selvinnsikt. Men jeg må kjempe for at nye leger ikke endrer diagnose og medisin, noe som har hatt fatale følger for meg tidligere. Jeg har som psykolog manglet tilstrekkelig selvinnsikt. Jeg er blitt testet med MMPI to ganger og begge gangene ble konklusjonen manisk-depressiv.

Det var noe helt annet å være behandler enn pasient. Som pasient føler du deg overlatt til andre personer som styrer deg som de vil. En vil gjerne styre livet sitt selv. Inngrepet i ens privatliv blir omfattende og hver minste detalj blir rapportert. Det er lett å gå over i en passiv rolle hvor jeg som behandler var aktiv. Nå er jeg gått over til en aktiv rolle, og håper den varer.

Manien tapper en for enorme krefter mens depresjonen er skremmende dyster. Jeg har lyst til å fortelle om hva jeg har opptatt meg med som uføretrygdet. Jeg har malt og tegnet bilder. Jeg leser bøker: Romaner og faglitteratur. Jeg går turer og svømmer. Jeg strikker og går på ulike drop-inn sentre i byen. Ellers gjør jeg det vanlige i hverdagen. Det er mulig at jeg kommer til å drive med pc - om jeg får låne meg en maskin, kanskje av en i familien.
Det er viktig å ha noe å oppta seg med for å få et innhold i hverdagen. Apropos lesing og TV samt kinobesøk. Konsentrasjonen blir svært dårlig når jeg er syk, så da blir lesing, kino og TV-titting uaktuelt. Jeg har begrenset konsentrasjon selv når jeg er i bedre form. Dette betyr at jeg kan lese fem sider av en bok om gangen. Jeg leser maksimun ti sider pr dag.

Jeg håper at jeg ikke skriver forgjeves - et lite dikt
SLIK
Nattens bølger strømmer
i små drypp imot meg
for så å synke i en brønn?
Nei ! Heller for å synke i
en dønning
og fare opp til
en ny morgen,
men denne ferden kan
fare over
uendelige hav og neste
ferd vet jeg i dag intet av.