I en kald verden er TING blitt kjærlighetens surrogat. Vi har kjøpt oss bort fra den, så å si. Velstanden har ødelagt oss. Vi lever i et samfunn basert på vekst og forbruk. Det siste for en stor del unødvendig.

Reklamen forteller oss at for å være et vellykket menneske er det nødvendig å skifte ut klær og møbler med korte mellomrom, lenge før de er utslitt. Pelsen til mor er like varm og like hel men den er ikke lengre in, og må byttes hvilket innebærer at et par dusin mink elle rev må bøte med et begredelig liv. Samme skjebne som pelsen lider sofaen vi etterhvert var blitt så glad i, som var så god å kroe seg i, me altså ikke lenger in den heller.

Det er MOTEN, dette magiske ordet , som dikterer oss, og som selv de mest fornuftige bøyer seg for. Man kan kjøpe seg status, forteller den videre. Lykken skulle være sikret hvis man har en lekker bil, en fin villa til å huse alle tingene i, og hvis vi og ungene har det siste i sportsutstyr og klær. Video, sytten kanaler og minst en datamaskin i hvert hus er blitt selvfølgeligheter. Ting som før var bruksting, skal nå også ta seg pent ut og behandles deretter, i verste fall få hjemmet vårt til å se ut som en pen utstilling, ikke et hjem. Moten igjen, dette spøkelset , som får oss til å arbeide alt for mye og sette oss i altfor stor gjeld. For det koster alt dette. Ikke bare penger. Hvor blir tiden av til omsorg for barna og hverandre. Og hvem kan finne stunder til solidaritet med dem som har det vanskelig ? Hvis ikke vi har fortrengt dem , da. Bevisstløs halter vi frem mot nye lysekroner, ny offroad med 21 gear og kanskje, kanskje den nye båten som far drømmer om. Arbeider han max overtid, og tar opp nok et lån, er det ikke en umulighet; spørsmålet er når han skal få tid til å bruke den. Det er ikke vi som bruker tingene lengre, det er tingene som eier oss. For sølvtøyet skal pusses, bil og båt skal være i topp stand og huset skal være støvfritt.

Det koster helse, også. For hva kommer det av at debuten for hjerteinfarkt har sunket med minst femten år, og at psykiske problemer har hatt en renessanse som aldri før ? Så ligger vi der da, mens porselenskopper og krystall griner i hyllene våre. Selv den mest materialistiske må vel etterhvert innrømme at vi har valgt feil verdier. At det er viktigere å ha tid, tid for oss selv og andre enn det siste i moteklær. Vi tenker med vemod på den gangen da en anorakk var en anorakk, og ikke nødvendigvis en BIK_BOK til kr. 2000,- og da sykkelen vår hadde tre gear, og var til å håndtere.

Og vi undres stadig på at vettuge folk kaster seg på karusellen.
Vi er ikke fri, selv heller !

Solveig Hansen