Den grafologiske metodens validitet i forhold til
femfaktormodellen for personlighetstrekk

Rolf Sickel og Hilmar Nordvik
Innledning
Håndskrift har lenge vært ansett som et uttrykk for individualitet. Ingen har imidlertid dokumentert
hvilke personlighetstrekk, om noen, som kan diagnostiseres ut fra individets håndskrift. Sammen
med astrologi står grafologi nederst på alle lister over validitet i utvelgelsesmetoder (se for eksempel
Hunter & Hunter, 1982; NIPA-rapport, 1997).
I denne artikkelen vil vi undersøke om grafologiske bestemmelser av trekkene i femfaktormodellen for
personlighetstrekk samsvarer med målinger av de samme trekkene med NEO PI-R.

Grafologi som vitenskap
Trekkpsykologien antar at et karakteristisk atferdsmønster skapes fra «noe inni» personen. Måling og
diagnostisering av personlighetsegenskaper fokuserer derfor på personens karakteristiske atferdsmønstre. En generell definisjon av personlighetsmåling er: «Å samle inn og organisere informasjon om en person i den hensikt å oppnå bedre forståelse av personen»
(Lanyon & Goodstein, 1997, s. 49, vår oversettelse).
Grafologi er nettopp en metode for å samle og organisere informasjon om et individ.
Grafologiens dugelighet som personlighetspsykologisk tilnærming krever for det første at håndskriften
er et karakteristisk atferdsmønster for individet og for det andre at grafologiske tolkninger er reliable,
dvs. at de gir stabile og konsistente resultater. Deretter kommer spørsmålet om validitet, som dreier
seg om hvorvidt grafologiske tolkninger gir meningsfylte sammenhenger med noe utenfor seg selv,
for eksempel andre personlighetsmålinger.
For å kunne betraktes som et karakteristisk atferdsmønster, må håndskriften være unik for individet
og konsistent over tid og situasjonsbetingelser.
Gjelder dette for håndskriften, kan den være et uttrykk for den individuelle personlighet. Selv
om barn lærer samme type skrift på skolen, vil hvert enkelt individ utforme skriften på sin individuelle
måte. Individuell utformingen av bokstaver og ord er tilstede allerede når barnet begynner å
lære skriftspråket (Garde, 1962). Håndskriften ser ut til å være ganske unik for individet. Dette kommer
antagelig av at skrivebevegelsene initieres, kontrolleres og dirigeres av individualitet i sentralnervesystemet.
Selv om en persons håndskrift varierer noe fra ett tidspunkt til et annet, for eksempel på grunn av affekter, stress eller uvante skriveredskaper, kan skriften likevel ha de samme grafologiske
kvaliteter.
Harvey (1934) lot 50 studenter kopiere et avsnitt fra en trykt tekst. To måneder senere lot han de
samme studentene skrive en tekst som ble opplest for dem. Han målte 16 grafologiske variabler ved
begge anledningene og fant korrelasjoner fra .47 til 85, med en median på .77. Håndskrift synes altså å
være konsistent over tid og situasjonsbetingelser, og grafologiske tolkninger later til å ha en betydelig
test-retest reliabilitet.

Galbraith og Wilson (1964) lot 100 studenter kopiere en tekst. Tre grafologer analyserte skriftprøvene
uavhengig av hverandre og vurderte studentene på personlighetstrekkene nøyaktighet, dominans, utholdenhet, selvbevissthet og stahet.
Inter-bedømmer reliabiliteten var høyest på trekket dominans (r = .87) og lavest på stahet (r = .61).
Gjennomsnittlig reliabilitet var r = .78. I en undersøkelse av Hofsommer, Holdsworth og Seifert
(1965) vurderte tre grafologer skriftprøver fra 322 ledere på en sjupunkts skala. Gjennomsnittlig
inter-bedømmer reliabilitet var r = .74. Studiene tyder på at det er en god inter-bedømmer reliabilitet
i grafologiske analyser.
Det er altså betydelig evidens for at håndskriften er unik for individet, den er relativt stabil over tid
og situasjoner og grafologisk analyse kan bestemme variabler i håndskriften på en reliabel måte.

Grunnlaget for å ta opp spørsmålet om validiteten er derfor til stede. Det dreier seg om hvorvidt de grafologiske tolkninger forteller noe mer om individet enn karakteristika ved håndskriften og derved kan korrelere med andre relevante variabler.
Man kan skille mellom to grafologiske tilnærminger til studiet av håndskrift. Den ene tilnærmingen
er den holistiske, hvor skriften tolkes på en helhetlig måte. En slik tolkning innebærer å bestemme
individets personlighetstrekk uten å spesifisere eksakt hvilke skriftvariabler som ligger til
grunn for tolkningen. Når håndskrift tolkes som en helhet, blir grafologens intuisjon en vesentlig del av
«instrumentet».
Den andre tilnærmingen kalles den analytiske, som skiller seg fra den holistiske ved at man spesifiserer
variabler som ligger til grunn for en bestemt tolkning. Den analytiske tilnærmingen reduserer
skriften til ulike skriftvariabler og relaterer disse til forskjellige personlighetstrekk. Man antar lineære
sammenhenger mellom en bestemt skriftvariabel og et bestemt personlighetstrekk. Jo mer utpreget variabelen er, desto mer har individet av det aktuelle trekket.
Muller og Enskat (1973) har argumentert for en kombinasjon av den holistiske og analytiske tilnærmingen hvor enkelte helhetsvariabler utgjør en tolkningsramme som detaljvariabler tolkes innenfor.
For mer utførlig redegjørelse for grafologiske variabler og tolkningssystemer på norsk viser vi til
Danielsen (1993) og Sickel (2000).

Femfaktormodellen for personlighetstrekk
Femfaktormodellen (heretter kalt FFM) er en hierarkisk organisering av personlighetstrekk. Faktorene
Nevrotisisme (N: «Neurotisicm»), Ekstraversjon (E: «Extraversion»), Åpenhet (O: «Openness»),
Medmenneskelighet (A: «Agreeableness») og Planmessighet (C: «Conscientiousness») er de fem store
trekkene i modellen (de norske betegnelsene er våre forslag til oversettelse av de engelske som er angitt i parentesene).
Disse faktorene er fremkommet i leksikalske språkanalyser (f.eks. Goldberg, 1981; Saucier
& Goldberg, 1998) og i empiriske undersøkelser med personlighetsinventorier i en rekke land
(f.eks. Costa & McCrae, 1992; McCrae & Costa, 1997). Det er større enighet om de fem store enn
detaljene i hva som sorterer under dem. Den mest komplette fremstilling er gitt av Costa og McCrae
(1992), som beskriver seks fasetter eller underdimensjoner under hver av de fem store. Ofte benyttes
«de fem store» («the big five») som betegnelse på de fem faktorene i leksikalske analyser, mens
McCrae og Costas modell blir omtalt som femfaktormodellen.
Femfaktormodellen har i dag en helt dominerende plass i trekkforskningen (se for eksempel
Engvik, 1999). Den er så dominerende at enhver metode som pretenderer å måle personlighet må
beflitte seg på å dokumentere sin plass innenfor det terreng som FFM tegner om den skal bli tatt alvorlig.
Derfor er det interessant også å sammenholde grafologiske personlighetstolkninger med FFM som
en prøve på metodens validitet.
Metaanalyser har vist at grafologiske resultater konsekvent har null validitet for en ekstern kriterievariabel som arbeidsprestasjoner. Personlighetstester, herunder NEO PI-R, har en viss prediktiv validitet for arbeidsprestasjoner; de høyeste verdier som er rapportert er ca. .30 - .40 (Costa, 1996;
Tokar, Fischer & Subich, 1998). Det er altså en betydelig restvarians i personlighetstester som ikke
bidrar til kriterievaliditeten. Derfor er det rom for korrelasjon mellom grafologiske variabler og personlighetstester, selv om de ikke har en felles ekstern validitet

Grafologiske variabler og de fem store i FFM
De primære grafologiske variabler beskriver egenskaper ved håndskriften; det er disse som så tolkes i
psykologiske termer som personlighetsegenskap hos skribenten. Grafologisk teori antar at personlighetsegenskaper kommer til uttrykk i de grafologiske skriftvariabler. Det er lett å finne personlighetsbegreper i grafologisk teori som har likhet med de som brukes i FFM. I Tabell 1 er noen grafologiske begreper hentet fra Danielsen (1993) og Lundgren (1975) plassert sammen med den faktor fra FFM som vi mener de korresponderer med.

Tabell 1. Grafologiske personlighetsbegreper som samsvarer
med de fem store i FFM
-----------------------------------------------------------------------
De fem store Grafologiske begreper
Nevrotisisme Følelsesmessig uro, sårbarhet, nervøsitet,
engstelighet, irritabilitet, skiftende selvbilde,
ustabilt humør, følelse av utilstrekkelighet,
fiendtlighet, apati.
Ekstraversjon Sosial tilpasningsevne, dominerende,
aktiv, foretaksom, varm, levende.
Åpenhet Fantasi, ideer, verdier, kreativitet, intuisjon,
intellekt, følelser.
Medmenneskelighet Interesse for andre mennesker, sosiale
interesser, følsomhet.
Planmessighet Planmessig, ordenssans, nøyaktighet, saklighet,
målbevissthet, praktisk grundighet.
-----------------------------------------------------------------------
Selv om hver av de fem store ikke er representert med like mange og like entydige begreper i grafologisk terminologi, illustrerer Tabell 1 at grafologiske beskrivelser ikke er fremmede for ord som brukes på de fem store. Det er rimelig å forvente at de fem store i hvert fall i noen grad skal kunne bestemmes gjennom grafologiske tolkninger. Vår hensikt var å undersøke om dette lot seg dokumentere.

Metode
Deltakere
Utvalget bestod av 51 psykologistudenter (15 menn og 36 kvinner) ved Norges teknisk-naturvitenska-pelige universitet i Trondheim. Studentene ble rekruttert gjennom ordinære forelesningstimer ved
Psykologisk institutt. Som «belønning» fikk deltakerne tilbake sine skårer på NEO PI-R. De som
ønsket fikk også sitt resultatet fra den grafologiske analysen. Deltagernes alder varierte fra 23 til 32 år
med middelverdi 25.4 år og SD = 1.9 år.

Materiale og fremgangsmåte
FFM ble målt med en norsk versjon av NEO PI-R som ble administrert i grupper. Testen består av
240 selvbeskrivende påstander, fordelt med åtte på hvert av de 30 fasettene i modellen slik at det blir 48 utsagn for hver storfaktor, tilsvarende de fasetter som faktoren består av. Resultatene på testen
uttrykkes som T-skårer, en for hvert fasett og faktor.
Den norske oversettelsen har alfakoeffisienter og faktorstruktur helt tilsvarende det som er påvist i
en rekke land (Nordvik, upubliserte resultater).Skriftprøven var et stykke tekst på 322 ord fra
boken «Samfunnsvitenskapenes forutsetninger» (Gilje & Grimen, 1993, s. 47) som alle de deltakende
studentene skrev av med kulepenn på blankt papir.
To grafologer, begge medlemmer av Norsk Grafologisk Selskap, gjorde de grafologiske tolkningene.
De fikk en grundig orientering, både muntlig og skriftlig, om FFM. De bekreftet at de mente de
kunne vurdere trekkene i FFM ut fra et individets håndskrift. De ble bedt om å konsentrere seg bare
om de fem store trekkene. I vurderingen av skriftprøvene benyttet grafologene seg av Muller og
Enskats (1973) system som gir både holistiske og analytiske tolkninger. De foretrakk å samarbeide
om en felles konklusjon i alle vurderingene. Ut fra den holistiske vurderingen anga de hver deltakers
plass på en 11-trinns skala for hver av de fem store personlighetstrekkene; disse vurderingene kunne
således korreleres med testskårene. For de analytiske variablene, som alle ble vurdert på en sjutrinns
skala, plukket grafologene ut de variablene som de mente skulle inngå i hver av personlighetstrekkene.
Dette ble lagt til grunn for regresjonsanalyser med testskårene som avhengige variabler og
de utvalgte grafologiske variablene som uavhengige variabler. Grafologene hadde ingen opplysninger
om deltakerne ut over deres håndskriftprøver når de gjorde sine tolkninger.

Resultater
Tabell 2 viser korrelasjonene mellom skårene for de fem store personlighetstrekkene målt med NEO PI-R og de holistiske grafologiske vurderingene.

Tabell 2. Korrelasjoner mellom NEO PI-R skårer og holistiske
grafolologiske vurderinger
-----------------------------------------------------------------------
Testskårer
Grafologisk vurdering N E O A C
-----------------------------------------------------------------------
Nevrotisisme (N) -.24 -.02 .06 -.25 .00
Ekstraversjon (E) -.16 -.03 .08 .19 .29*
Åpenhet (O) .01 -.22 -.27 -.03 .29*
Medmenneskelighet (A) .15 -.02 -.16 .22 .30*
Planmessighet (C) .06 .04 -.19 .43** .13
-----------------------------------------------------------------------
** p < .01, * p < .05

Ingen av de fem korrelasjonskoeffisientene mellom faktorskårer og korresponderende grafologiske
vurderinger var statistisk signifikante; tre av dem er endog negative. Totalt er fire av korrelasjonskoeffisientene signifikant forskjellige fra null. I følge nullhypotesen
vil vi forvente at 1-2 av 25 koeffisienter blir statistisk signifikante (p < .05). Når de signifikante
endog kommer på gale steder, må konklusjonen bli at resultatene gir ingen støtte for hypotesen
om systematisk sammenheng mellom de grafologiske vurderinger og testskårene.
Vi regnet også ut korrelasjonene mellom den grafologiske vurderingen for hver faktor og testskårene
for hver av de seks fasettene som hører inn under faktorene. Det kunne jo hende at den grafologiske
vurderingen «traff» ett eller flere av fasettene selv om den bommet på hovedfaktoren. Dette
fant vi heller ingen støtte for, bare én av 30 koeffisienter var så vidt statistisk signifikant.
I regresjonsanalyser ble de av grafologene utvalgte analytiske variablene satt inn som uavhengige
variabler mot hver av de fem trekkene målt med NEO PI-R. Ikke én av regresjonskoeffisientene i de
fem analysene var statistisk signifikant. Den justerte («adjusted») R2, som estimerer hvor mye av variansen de uavhengige variablene til sammen forklarer i den avhengige variabel, var for fire av variablene under .04, og for den femte (Medmenneskelighet) var den .09. Det var altså ingen evidens for at de analytiske grafologiske variablene hadde noen sammenheng, verken enkeltvis eller aggregert, med resultatene fra NEO PI-R.

Diskusjon
Antall personer i vårt utvalg var lavt, og grafologene samarbeidet, slik at vi kunne ikke beregne interbedømmer reliabiliteten. Vi tror likevel ikke at for liten statistisk styrke eller reliabilitetssvikt kan forklare resultatene, til det er de for klare og entydige.
Slike metodiske svakheter kan ikke fjerne ethvert spor av tendenser i forventede retning eller endog
snu resultatene i motsatt retning av hva man ville forvente om grafologiske tolkninger skulle ha en
valid sammenheng med personlighetsmålinger med NEO PI-R.
Vår undersøkelse kan anses som en begrepsvalidering av den grafologiske metode ved at personlighetstrekk bestemt av to grafologer på grunnlag av håndskriftprøver ble sammenholdt med målinger av de samme trekkene med NEO PI-R. Resultatet var entydig negativt, vi fant ingen støtte for noen av de forventede sammenhengene mellom de grafologiske vurderingene og testresultatene.
Vi kjenner ikke til at grafologiske personlighetsvurderinger tidligere er sammenholdt med NEO
PI-R, men våre resultater samsvarer med undersøkelser som er gjort med Cattell 16PF (Bushnell,
1996) og Jackson Personality Inventory (Tett & Palmer, 1997).
En innvending mot undersøkelsen kan være at utvalget bestod av psykologistudenter, slik at det
kunne bli homogent med liten spredning i de variablene som ble målt. Ingen av standardavvikene i T-skårene fra NEO PI-R var under åtte, og grafologene ga ikke uttrykk for at det var vanskelig å
bestemme individuelle forskjeller fordi skriftprøvene var for like. Resultatene kan derfor neppe forklares eller bortforklares ved begrenset spredning i utvalget.
En grafologivennlig innvending kan være at testen mangler reliabilitet og validitet, og derfor ikke
holder mål som metode for å analysere validiteten i grafologiske vurderinger. Analyser av data fra ca.
1000 personer har vist at den norske versjon av NEO PI-R tilfredsstiller psykometriske krav som
alfaverdier og faktorstruktur i overensstemmelse med FFM (Nordvik, upubliserte resultater). Hvis
grafologiske tolkninger har en begrepsvaliditet for personlighetstrekk, må det bli for begreper som ligger helt utenfor det begrepsområdet som beskrives i FFM og måles med NEO PI-R.
I følge Driver, Buckley og Frink (1996) består forsvaret for den grafologiske metode i argumenter
fra grafologer som viser til egne erfaringer og anekdoter om spesielle personer som angivelig har en
håndskrift som passer til deres personlighet. Dette holder selvfølgelig ikke vitenskapelig mål; når man
kjenner personen som har produsert skriften, kan man alltid påstå at det er en sammenheng. Og om
det skulle være slik at det er en sammenheng hos spesielle personer (Freud og Hitler har vært brukt
som eksempler), er ikke det tilstrekkelig for å dokumentere metodens generelle gyldighet.
En vesentlig grunn til at troen på grafologi holder seg til tross for mangel på vitenskapelig bekreftelse,
er trolig at håndskriften er så stabil og individuell at det er vanskelig å akseptere at den ikke skal
si «noe mer» om individet. Om så er, gjenstår det fortsatt å avdekke hva dette er; vårt forsøk var mislykket.

Referanser
Bushnell, I. W. R. (1996). A comparison of the validity
of handwriting analysis with that of the Cat-tell
16PF. International Journal of Selection and
Assessment, 4, 12-17.
Costa, P. T. Jr. (1996). Work and personality: Use of the NEO PI-R in industrial/organisational
psychology. Applied Psychology: An International Review, 45, 225-241.
Costa, P. T. Jr., & McCrae R. R. (1992). NEO PI-R.
Professional manual. Revised NEO Peronality Inventory (NEO PI-R) and NEO Five-Factor
Inventory (NEO-FFI). Odessa, FL: Psychological
Assessment Resources.
Danielsen, T. (1993). Håndskrift og personlighet. Oslo: Aschehoug.
Driver, R. W., Buckley, M. R., & Frink, D. D.
(1996). Should we write off graphology? International
Journal of Selection and Assessment, 4, 78- 86.
Engvik, H. (1999). Femfaktormodellen for personlighet.
Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 36,
736-745.
Galbraith, D., & Wilson, W. (1964). Reliability of the graphoanalytic approach to handwriting
analysis. Perceptual and Motor Skills, 19, 615-618.
Garde, A. (1962). Håndskrift og menneskelig udvikling. København: Nyt Nordisk Forlag.
Gilje, N., & Grimen, H. (1993). Samfunnsvitenskapenes forutsetninger. Oslo: Universitetsforlaget.
Goldberg, L. R. (1981). Language and individual differences: The search for universals in personality
lexicons. I L. Wheeler (Ed.), Review of personality and social psychology (Vol. 2,. ss. 141-165). Beverly Hills, CA: Sage.
Harvey, O. L. (1934). The measurement of hand-writing considered as a form of expressive
movement. Character and Personality, 2, 310-321.
Hofsommer, W., Holdsworth, R., & Seifert, T.(1964). Problems of reliability in graphology.
Psychology and Praxis, 9, 14-24.
Hunter, J. E., & Hunter, R. F. (1984). Validation and utility of alternative predictors of job per-formance.
Psychological Bulletin, 96, 72-98.
Lanyon, R. I., & Goodstein, L. D. (1997). Personality assessment. New York: Wiley.
Lundgren, G. (1975). Grafologi – vad handstilen berattar om manniskan. Stocholm: Natur och
kultur.
McCrae, R. R., & Costa, P T. Jr. (1997). Personality trait structure as a human universal. Psychologi-cal
Bulletin, 52, 509-516.
Muller, W. H., & Enskat (1973). Graphologische Diagnostik – Ihre grundlagen, møglichkeiten und
grenzen. Bern: Huber.
NIPA-rapport (1997). På jakt etter personligheten.
En vurdering av de mest brukte personlighetstestene på det norske markedet. Oslo: NIPA.
Saucier, G., & Goldberg, L. R. (1998). What is beyond the big five? Journal of Personality, 66,
496-524.
Sickel, R. H. K. (2000). Fem-faktor modellens krysskulturelle stabilitet og sammenhengen mellom
ekspressiv atferd og faktorene i fem-faktormodel-len.
Hovedoppgave i psykologi. Trondheim:
Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet.
Tokar, D. M., Fischer, A. R., & Subich, L. M. (1998). Personality and vocational behavior: A
selective review of the literature, 1993-1997.
Journal of Vocational Behavior, 53, 115-153.
Tett, R. P., & Palmer, C. A. (1997). The validity of handwriting elements in relation to self-report
personality trait measures. Personality and IndividualDifferences, 22, 11-18.
Hilmar Nordvik
Psykologisk institutt, NTNU, 7491 Trondheim
Tlf 73 59 19 77. Faks 73 59 19 20. E-post hilmar.nordvik@svt.ntnu.no