Ettersom politiet er den eneste instans her i landet som er opptrent til og har lov å bruke makt er det aldeles utmerket at de har jobben med å hente psykotiske pasienter som må legges inn på institusjon mener Psykiater Terje Andersen.

Av Eva Rognvik

Terje Andersen har lang erfaring med behandling, inn og utskrivning av psykotiske pasienter etter å gjennom mange år blant annet ha sittet som dommer i utskrivningssaker der pasienter ønsker seg utskrevet fra tvungen innleggelse i institusjon.

I loven heter det at man ikke skal ulovlig holde en pasient tilbake mot hans vilje, og at rettssikkerheten bidrar til at dette ønsket fra pasienten blir hørt. Andersen sier at man strekker seg svært langt mange ganger for å imøtekomme pasientens ønske, hvis ikke så heter det seg at pasienten ble ulovlig holdt tilbake på sykehus, men at domstolen slapp ham fri. Selv om man vet at sjansene for at pasienten straks slutter å ta sin medisin og havner på rakkadis igjen er store så kommer rettssikkerheten først.
Når så pasienten blir sluppet ut for tidlig kommer avisoppslagene om at psykiatrisk pasient blir forsømt av helsevesenet.
Problemstillingen er ikke enkel for noen av partene.
Det er heller ikke enkelt når syke personer ikke ønsker behandling og grunnlaget for tvang ikke er tilstede for å få dem under behandling. Da må helsepersonell ofte sitte med hendene i fanget og vente på at pasienten skal bli dårlig nok til at de med lovhjemmel kan få ham/henne innlagt.

Andersen ser at det forekommer at helsevesenet ikke følger opp når kronisk syke ikke møter til avtale, men sier at det som regel her er snakk om å finne tid og personell som må slippe det de har i hendene , de kan sette fra seg en kaffekopp, men oftest handler det om at en pleier må være på tre steder samtidig grunnet for lite ressurser.
Andersen understreker derfor at det er utmerket at politiet kan ta oppgaven med å hente inn disse pasientene til behandling. Hvem skulle ellers gjøre det spør han.
Psykotiske pasienter kan være aggressive og voldelige, så makt må ofte benyttes for at situasjonen skal komme under kontroll. Politiet er eneste instansen som har lov å gjennomføre maktutøvelse og som er trent til det. Helsepersonell er ikke det, og skal etter Andersens mening heller ikke være det da de skal inn i behandlerrolle overfor pasienten.
” man kan jo bare sette en beroligende sprøyte” blir det hevdet – dette er tull og tøv, for hvem skal da holde pasienten rolig spør Andersen.

Andersen viser til den gamle ordningen med en egen sosialetat innen politiet. Denne gruppen gjorde en glimrende jobb, men ble dessverre rasjonalisert bort, men disse folkene er savnet. De fikk etter hvert god oversikt over terrenget og visste hva som skulle til i allslags situasjoner, i tillegg så hadde de et godt kontaktnett.
En egen avdeling i politiet som kunne hjelpe til i akuttsituasjoner ville ha betydd mye og avlastet andre etater i politiet og i helsevesenet.
Andersen påpeker at han ikke reservasjonsløst vil ta systemet i forsvar. Her som ellers hender det at man opptrer på en uheldig måte. Det gjelder både folk innen helsevesen og i politi, men dette er unntakene, problemet er oftest manglende ressurser.
La oss ha politiet som en hjelpende hånd til alle oppgaver i samfunnet hvor det kan være nødvendig å sette makt bak ordene, avslutter Terje Andersen.