Bokas tittel : ” Lykketyvene” hvordan overkomme depresjon
Forlag :Aschehoug 2002.
Forfattere : Torkil Berge og Arne Repål.

Torkil Berge og Arne Repål er spesialister i klinisk psykologi.
Torkil Berge er sjefsredaktør for Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Arne Repål er fagsjef for psykiatrien i Vestfold. Sammen har de tidligere skrevet boken
” Trange rom og åpne plasser ” .

Om innholdet står det bak på boka ;
”Depressive lidelser er tyver som tar lykken fra mennesker. De stjeler selvtillit, energi og livslyst. Depresjon er å miste evnen til å være glad. Men depresjon er også å miste evnen til å føle sorg. Selvbildet angripes på en nådesløs måte. Depresjon er mørke dager og endeløse netter.”
” I de siste årene er det utviklet mye god kunnskap om hvordan depresjon kan overkommes. Lykketyvene er skrevet for alle dem som søker slik kunnskap – de som har perioder med depresjon, venner pårørende, fagfolk og behandlere.”

Når jeg leser tittelen på boka slår det meg at dette er noen som forstår..Hvor ofte har man ikke prøvd å finne et godt og forklarende begrep på denne mørke jævlige smerten som rir som flammer gjennom sjelen..uten å få manet frem en kort beskrivelse som dekker hva det handler om- Lykketyvene er begrepet…for det er det depresjon er.

Jeg har lest mye litteratur om depresjon – biografier og fagstoff.. har alltid holdt en knapp på de biografiske skildringene da de på en mer malende måte har kunne forklare smerten og handlingslammelsen. Faglitteraturen har vær enten for tung og krydret med tabeller og terminologi til at det har gått an for en deprimert person å kjempe seg gjennom når behovet har vært størst – eller så har de så klart og tydelig beskrevet kasuset så overfladisk at man ikke føler seg så veldig normalisert etter å ha lest dem selv om kanskje målsetningen til forfatteren har vært nettopp å gi litt von i et hengende snøre.

Jeg har veldig liten peiling på hvordan man skriver en bokomtale eller anbefaler en bok , men jeg må prøve. Noe i meg skriker til meg at dette er så bra at folk må få vite om at den finnes – få muligheten til å kunne lese den – lære av den - kjenne seg igjen i den og få oppleve den gode følelsen som boka gir etter hvert som man leser side etter side og sitter igjen med en følelse av å være sett, hørt, forstått og ivaretatt og ikke minst respektert og tatt på alvor.
Men boken er ikke bare en salme til oss som er deprimert – den forteller om hvordan de som er rundt oss har det, hvordan behandlere opplever å behandle deprimerte personer – om familiens problemer etc.
Jeg tror ikke at noe er utelatt eller glemt..snarere tvert imot..utrolig mye informasjon , råd og erfaringer/forklaringer har de klart å få inn mellom disse to permene.
Med fare for å komme med klisjeer så tar jeg allikevel sjansen på å si at forfatterne viser en rørende omtanke og kjærlighet for menneskene de beskriver i boka – de normaliserer og redegjør på en selvfølgelig måte for problemstillinger man ofte ikke en gang tør å nevne for sin private terapeut, med fare for å virke for ustødig..oppi elendigheten.
Jeg håper inderlig at terapeuter anbefaler denne boken til klienter – du verden så mye man kan bli spart for ved å lese den.
For pårørende vil jeg tro den er en befrielse..man kan få lese om det man lurer på, få svar på det man ønsker å spørre om og få vite hvorfor all ens streben og energi på å få den deprimerte i bedre humør kanskje ikke nytter der og da.
Boka plasserer ansvar og fritar for unødvendig skyldfølelse.
Den doserer ikke – den forteller – eksemplifiserer og svarer.
Jeg håper inderlig at høyskoler, universiteter, offentlige etater – ja alle som noen gang i livet vil komme i berøring med deprimerte mennesker kan finne denne boken i hyllene på biblioteket, på skolen eller jobben.
For oss som har depresjon burde den gis på blå resept.
Sagt i all beskjedenhet.

Eva Rognvik