Fra Reseptfritt, Dagens Medisin 02/03.
Thomas Johansson
Allmennlege i Trondheim
FORSAMLINGEN AV allmennpraktikere lo forløsende og gispet av forundring noen år tilbake, midt i et helgeseminar om depresjonsbehandling på Oppdal. Fordi det var Lars Tanum fra Rikshospitalet som detonerte bomben, var det lov til å ta meldingen for god fisk.
En studie fra England viste at legesekretærer uten formell kompetanse hadde bedre resultater i behandling av deprimerte pasienter enn professorer i psykiatri.
Kort fortalt hadde man designet en studie der man kledde ut legesekretærer i hvite frakker og ga dem et professorskilt på døren. Så fikk de ta imot deprimerte pasienter til samtale. Til sammenligning behandlet ekte professorer pasienter i en matchet kontrollgruppe.
Relasjonene...
Det mildt sagt overraskende, for ikke å si sjokkerende resultatet, ble diskutert i den retning at man trodde legesekretærene kanskje involverte seg mer følelsesmessig i pasientene enn professorene. Og dermed følte pasientene seg bedre ivaretatt - eller fikk en varmere relasjon - til sin behandler.
Det finnes, så vidt jeg vet, mange indikatorer på at relasjonen mellom behandler og pasient er viktigere enn behandlingsmetode i psykiatrisk behandling. Kanskje ikke overraskende, i lys av at de færreste gifter seg med en karakterbok, noen få med en lommebok, men langt de fleste med et levende menneske de føler de har god kontakt med.
Psykiatriske pasienter er med andre ord ganske normale og mindre gale enn mange vil ha det til.
Kognitiv lobotomi?
et samfunn som lovpriser formell kunnskap som svaret på de fleste av fremtidens utfordringer, er en slik undersøkelse et gullkorn til ettertanke.
Først og fremst burde man undersøke om funnene lar seg reprodusere. Men det er det kanskje ingen som våger? Spesialistene som deltar, risikerer å bli avslørt som dårlige behandlere, nesten som kvakksalvere!
De som deltar, vil dessuten sannsynligvis skjerpe seg i lys av den tidligere undersøkelsen, slik at man ikke får en sammenlignbar studie. Hvis noen i det hele tatt tror at det finnes noe slikt som sammenlignbare studier og like mennesker. Har vi lov til å tvile?
Medisinsk forskning er her basert på svært usikre forutsetninger, som vi leger ofte er flinke til å overse eller fornekte. Kall det gjerne akademisk hjernevask eller kognitiv lobotomi. Eller var det riktigere å si katolsk medisin basert på superspesialistenes kanoniserte medisinske evangelier?
Uten protester
Dagens psykiatriske poliklinikker er, så vidt jeg vet, svært dårlig vitenskapelig basert. Det finnes knapt evaluering av virksomheten. Men andre trekk ved dem er langt merkeligere. De bryter med hele spesialistorganiseringen i medisinen
- uten store protester fra tunge fagmiljøer.
Jeg tenker på det faktum at en pasient som henvises til behandling i andrelinjetjenesten, godt kan havne hos en sosionom eller sykepleier. Det vil si hos en behandler med betydelig mindre utdanning enn allmennpraktikeren som henviste pasienten.
Hvem har tenkt ut dette? Hvor var debatten? Hvordan klarte sykepleiere og sosionomer å kuppe psykiatrien ute i poliklinikkene?
Åndelig konkurs
Det er enten sjokkerende eller svært gledelig, alt etter hvilket utgangspunkt man velger. Det kan være utrykk for et totalt faglig kollaps hos psykiaterne og psykologene - en slags åndelig konkurs - eller så er det noe grunnleggende sunt og riktig i en slik organisering.
Problemet er at dette ikke er diskutert, slik at man ikke vet om det er styrt av bevisste valg eller tilfeldighetenes spill.
I lys av den engelske undersøkelsen kunne kanskje psykiatrien åpnes i langt større grad enn nå for behandlere med stor relasjonell kompetanse. I så fall er kanskje sidestillingen av sosionomer og sykepleiere med psykiatere og psykologer uttrykk for sunn realitetsforankring.
Jeg lurer likevel på forklaringen på at det ble slik. En slik organisering må ha en faglig forankring for ikke å lamme fag og kunnskapsutvikling. Jeg mistenker at økonomene sitter med «the smoking gun».
Hvis det er den eneste forklaringen, ligner det en faglig konkurserklæring.