Psykisk syke nektes uførepensjon fordi de ikke klarer å gjennomføre trygdeverkets krav til behandling. Det er grovt urimelig og urettferdig at mennesker som ikke kan arbeide på grunn av sykdom, skade eller lyte skal tvinges til å leve av sosialhjelp, mener konstituert sosialsjef i Mandal kommune, Eivind Vestøl. Uføretoppen Mandal ligger på uføretoppen. I realiteten ligger vi enda høyere, i og med at en del klienter som egentlig har krav på uførepensjon blir nektet dette. Dessuten vet jeg om enkelte personer som ikke en gang orker å gå den tunge veien gjenom systemet, og som heller får økonomisk hjelp fra sine familier. Folk gir opp, sier Vestøl. Det er ikke en stor gruppe mennesker dette gjelder. Men hver år er det rundt fem personer i Mandal som opplever problemet. Klientene er i 30-40-årsalderen. For å motta uførepensjon, må klienten gjennom et behandlingsopplegg. Det kan være arbeidstiltak eller arbeidstrening, det kan dreie seg om samtaler med psykolog eller institusjonsbehandling. Felles for denne gruppen mennesker er ofte psykiske lidelser. Disse har mottatt sosialhjelp og kjemper for å få uførepensjon. Men til tross for, ifølge Vestøl, at både fagfolk, saksbehandlere i trygdeverket og i sosialetaten mener klientene burde få uførepensjon, blir vedkommende nektet pensjon fordi han eller hun må gjennom behandlingsopplegget først. - Klienten må gjennom behandling for å bevise overfor trygdeverket at vedkommende har forsøkt, fordi dette danner grunnlag for å få uførepensjon. Problemet er at psykisk syke har så mange sammensatte problemer at de ikke klarer å sette i gang slike prosjekter. De blir nektet uførepensjon og blir gående på sosialhjelp, sier Vestøl. Han reagerer sterkt på regelverket, og synes det er etisk uforsvarlig å sette i gang prosjekter for klienten som på forhånd er dødsdømt. - Samfunnet taper mye penger på denne ordningen. Mennesker med sosial angst, rusproblemer, mangel på konsentrasjon og utholdenhet har ofte ikke ressursene som skal til for å komme seg gjennom behandlingen. Etter min oppfatning er disse menneskene så syke at det er grunnlag for å gi dem uførepensjon uten behandlingsopplegget. Det verste er at de ikke får pensjonen til tross for at de ikke er i stand til å gjennomføre behandlingen, fortviler Vestøl. Økonomisk trygghet Han peker på at for mange av disse menneskene handler det om en trygg tilværelse. - Å motta sosialhjelp gir ikke trygghet. Å få sosialhjelp går ut over selvverd og selvbildet. Jeg tror at dersom de hadde fått uførepensjon, hadde de hatt en stabil og fast økonomisk situasjon, og dermed hadde det blitt lettere å behandle dem. Sosialhjelp er en midlertidig løsning. I min verden blir det galt at folk må gå i årevis på sosialhjelp når de kvalifiserer for trygd, sier Vestøl. Selv om forskjellen på minstepensjon og sosialhjelp ikke er stor, peker Vestøl på at forskjellen ligger i tryggheten om en fast og stabil økonomisk ordning. - Klientene fortviler over situasjonen. Jeg har nettopp hatt en samtale med en psykolog som også synes dette er frustrerende. Vi ønsker at folk skal få hjelp, men klienten må selv ha utbytte av hjelpen de får. Når de ikke engang er i stand til å motta hjelpen, synes jeg dette blir for dumt, sier sosialsjefen. Han sammenligner situasjonen til klientene med å klare en opptaksprøve. - De klarer den ikke, og det er helt tragisk. Dette er en svært svak gruppe mennesker som bør få trygdeytelser. Det er fornedrende å gå hele livet på sosialhjelp, mener Vestøl. Sosialsjefen tror det er ideen om trygdemisbruk som er bærende i regelverket. - Jeg er enig i at en skal være streng og stille krav når en gir folk uførepensjon. Det beste er at folk er i jobb og tjener egne penger. Men i dette tilfellet blir det bare fornedrende, og bidrar ikke til at klientene kommer tilbake i jobb, sier konstituert sosialsjef i Mandal, Eivind Vestøl. hanne.christine.boro@fedrelandsvennen.no