Medfødt uro. Jeg er en av de kreativt "gale". Jeg er en kvinne som fikk diagnosen ADHD i en alder av 44 år. Derfor var det med stor interesse jeg leste Gunnar Gjengsets kronikk i Aftenposten 14. februar.
Rita Linn

Av hensyn til at jeg har barn med samme diagnose, kan jeg ikke stå frem. Ikke foreløpig. Men jeg går med et foster under bringen. Et foster jeg skal nære og føde og til sist stolt holde opp for hele verden. Når jeg er rede. Og når verden er klar til å ta imot, skal barnet skrike så det høres. Det skal hjelpe oss med å sortere. Sette alt i system. Den kreative galskapen. Kunstnersjelen. Tilbøyeligheten til avhengighet. Angst. Uro. Hyperaktivitet. Dette barnet heter ADHD.

Indre uro.
Skjønner dere ikke at det handler om den samme babyen, den samme opprinnelsen? Jeg eier ikke en snev av tvil om at uroen, selve motoren, er medfødt. Miljø og oppvekstvilkår kan tilslipe, modifisere, dempe og forsterke. Men miljøet kan ikke forandre genene. Det kan ikke stoppe en indre kvern, som er forhåndsprogrammert til å rotere så lenge hjertet fortsetter å slå.
Selv fant jeg mange ulike strategier for å dempe min medfødte uro. Ja, jeg sier medfødt. Den har survet, skrapt og rotert i mellomgulvet så lenge jeg kan minnes. Mine foreldre ble drevet til vanvidd gjennom mitt første leveår. Det var en usynlig forbindelse mellom meg og nattbordlampen deres. Når bryteren ble slått av, ble jeg samtidig skrudd på. Jeg skrek i timevis. Hver eneste natt i et halvt år. Hvis Gjengsets teori om sosial arv medfører riktighet, må mine foreldre ha klart å ødelegge meg i løpet av mine aller første leveuker. Det må jeg si er godt jobbet.

Angst for tilværelsen.
Som hos flere andre jenter og kvinner med ADHD, skrudde uroen seg innover i meg. Den fant gjengene sine dypt der inne - og rustet fast. Verden var stor og uoversiktlig. Jeg hadde intet filter. Alle potensielle farer spaserte usensurert inn i mitt følelsesliv. Men jeg gjemte meg i min egen fantasiverden. Den hadde jeg kontroll på. Her kunne jeg tumle omkring i timevis og med trygghet sprenge rammene som angsten for tilværelsen satte for meg.
I tenårene utviklet jeg andre strategier for å døyve den kroniske uroen. Jeg begynte å drikke i smug. Den flinke, pliktoppfyllende piken som aldri gjorde noe galt, hun snek seg til foreldrenes barskap og stjal sprit som hun drakk opp. Alene. Da ble det så vidunderlig stille i mellomgulvet. Men bondeangeren og skammen la seg tungt på den andre vektskålen. Jeg var bare 14 år.

Smugdrikking og slanking.
Jeg var også bare 14 år da jeg begynte å slanke meg. 20 år gammel utviklet jeg anorektisk atferd. Jeg fortsatte med smugdrikkingen. Jeg trente tvangspreget. Nesten hver eneste dag. Det var nøyaktig den samme uroen som drev meg til de ulike handlingene - som sikkert hver og en ville ha fått uavhengige diagnoser. Men de hadde samme utspring og funksjon. Uroen var selve blekksprutkroppen, med armene som ulike redskaper til å døyve den.
De skulle bare ha visst. Setningen har fulgt meg fra tenårene og inn i voksen alder. Jeg kom inn på et høyskolestudium, men sluttet etter ett år. Jeg begynte på psykologi, men sluttet etter grunnfag. Jeg gjennomførte aldri en utdannelse. Men jeg fikk en spennende jobb likevel. En jobb som ikke krever at jeg sitter stille ved en pult fra 8 til 16.
Folk sa: "Du er så sterk, du. Du får jo til alt!" De visste ikke om undergrunnen. Der listet jeg meg omkring i mørket og famlet meg frem til mine egne skjulte stier. Stier som førte til lindring, men også til destruktivitet. Og skam.

Kloen løsnet.
For et halvt år siden prøvde jeg Ritalin. Det er uvesentlig hvor jeg fikk tabletten fra. Virkningen var momentan. I løpet av den første halvtimen løsnet kloen i brystet grepet. Uroen forsvant! Tenk deg en lastebil som står på tomgang. Først synes du lyden er veldig plagsom. Etter en stund hører du den ikke lenger. Men når motoren brått skrus av, oppdager du hvor plagsom lyden i virkeligheten var.
Gunnar Gjengset sier at Ritalin ikke helbreder ADHD. Er det noen som har påstått det? Det er en kronisk lidelse. Jeg ble utredet etter det første eksperimentet, og fikk diagnosen. Og nå har jeg gått på Ritalin i fire måneder. Ja, medisinen demper uroen. Men den har på ingen måte lobotomert meg eller tatt fra meg kreativiteten. Snarere har den gitt kreativiteten større tumleplass. Trangen til rus er borte. Nå kan jeg slappe av i sofaen med indre ro og god samvittighet uten å føle at jeg må løpe maraton først. Jeg spiser og drikker normalt, uten å tenke over det.
Hvis Gunnar Gjengset vil fortsette å marinere leveren i alkohol og proporsjonalt slakte hjerneceller med promille, så vær så god.

Risikoadferd.
Tenk om foreldrene mine hadde visst den gangen det jeg selv vet nå. Mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått medikamentell behandling for lidelsen. Hvor mange mennesker med ubehandlet og udiagnostisert ADHD dør av overdoser som en følge av "selvmedisinering"? Hvor mange ender i fengselssystemet? Hvor mange forulykker på grunn av risikoatferd? Jeg er overbevist om at det er store mørketall. Og hva med livskvalitet? Skal vi bruke alle våre krefter på å holde uroen i sjakk? Jeg har gått til psykolog regelmessig fra jeg var 20. Det har kostet flesk, men ikke tatt bort uroen.
Ingen sier at Ritalin eller andre medikamenter skal være den eneste behandlingsformen. Det bør parallelt iverksettes andre tiltak.
Barn med diabetes får insulin. Hvem snakker om at de må lære seg til å takle lidelsen sin uten medikamenter? Hvem tar fra nærsynte barn brillene og forlanger at de skal lære seg å lese uten? Barna kan ikke bestemme selv. Det er riktig. Men hvem gir oss voksne rett til å påføre dem alle bivirkningene ved ikke å medisinere dem for lidelsen deres?
Jeg synes hverken Gjengset eller andre motstandere av "kjemisk" behandling av barn med ADHD har denne retten. Jeg er stolt av at jeg på vegne av min egen sønn har tatt beslutningen om å gi ham rett til behandling. Med Ritalin. Og terapeutiske tiltak.
Noen hevder at barna velger sine foreldre før de blir født. Jeg ville ha valgt meg. Ikke Gunnar Gjengset.

Aftenposten trykker bare helt unntaksvis kronikker og debattinnlegg anonymt. I dette tilfellet er pseudonymet "Rita Linn" valgt etter begrunnet ønske fra skribenten.

Klippet fra Aftenposten, 20.02.06