– Endelig klarer jeg å være til stede her og nå. Det er en enorm lettelse etter å ha levd 44 år på innover- og utoverpust.

Dette sier Pernille Dysthe til bladet Psykisk helse

Skrevet av Gro Lien Garbo
Pernille Dysthe har så lenge hun kan huske hatt en intens indre uro. På utsiden var hun en flink pike, som mestret det meste. Inni seg holdt hun tidvis på å sprenges av uro, smerte og undertrykt sinne. Da hun for ett år siden fikk diagnosen ADHD, var det mange brikker som falt på plass. Det var derfor hun hadde holdt et så høyt tempo. Det var derfor hun ikke hadde hatt begrensninger. Det var også kanskje derfor så mange kjærlighetsforhold hadde gått i stykker. Da hun første gang tok medisinen Ritalin, kjente hun en ro hun ikke hadde visst om.

– Samme hvor mye jeg gjorde før, ble det liksom aldri nok. Jeg var aldri fornøyd, måtte alltid videre, alltid strekke meg lenger. Å sitte i sofaen med en bok og ha det bra er en helt ny opplevelse for meg.

Kjenner seg igjen
I boka «Hyper», som kom ut i høst, beskriver Pernille Dysthe sine opplevelser fra barndommen, ungdomstiden og voksenlivet. «Det var som om jeg alltid lengtet hjem, selv om jeg var hjemme,» skriver hun. Hun beskriver hvor lett hun ble såret, hvor intenst hun kunne gå opp i alt fra elger til pianospilling og trening eller potensielle kjærester. Og hvor hudløs hun følte seg; usikker på egne og andres grenser.

– Du har kalt hovedpersonen i «Hyper» Rita Linn etter medikamentet Ritalin. Hvorfor ikke ditt eget navn?

– Jeg ønsket ikke å komme i veien for stoffet. Det jeg skriver, angår langt flere enn meg, selv om det er min historie. Mange som har lest boka – og da mener jeg også mennesker som ikke har ADHD – sier at de kjenner seg igjen. Da har jeg nådd fram. Vi som har ADHD, trenger ikke å plasseres i en egen bås. Vi er ikke så spesielle. Men mens andre kan kjenne uro i perioder uten at det vokser til et vedvarende problem for dem, er det noen av oss som opplever at uroen tar fullstendig overhånd. For meg var det viktig å få hjelp, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg hadde fått det som tiåring og ikke som 44-åring, sier Pernille Dysthe.

Ringen sluttet
Hun er en person man legger merke til, liten og slank med sterke, søkende øyne. Hun er raskt veldig til stede; sjekker bare mobiltelefonen, i tilfelle sønnen ringer. Og så er det en time som skal avklares på treningsstudioet, der hun både trener og jobber som instruktør.

Boka skrev hun i løpet av noen vårmåneder ved siden av full jobb. Rundt lanseringen har det også vært hektisk. Dagen etter intervjuet med Psykisk helse skal Dysthe til London for å intervjue jazzmusikeren Norah Jones. Så er det rett i gullbryllupet til moren og faren, der hun skal spille piano, enda hun knapt har tatt i instrumentet siden hun som 20-åring avbrøt en lovende pianistkarriere og musikkutdanning. Perfeksjonismen og behovet for å være best tok overhånd.
– Men på en måte er ringen sluttet. Når jeg nå skal spille Rondo Amoroso i gullbryllupet, vet jeg at det ikke blir feilfritt, og det gjør faktisk ikke noe. I dag tåler jeg at ikke alt er perfekt.

– Det høres ut som om du fortsatt lever et hektisk liv?

– Ja, jeg er litt sliten nå. Men det er naturlig. Før kjente jeg det ikke når jeg var tappet for krefter før jeg omtrent stupte. Nå kan jeg planlegge framover og vite hva jeg klarer å gjennomføre etappe for etappe, og så sørge for å få tid til ta meg inn igjen etterpå.

Husker det negative
Etter at hun fikk ADHD-diagnosen, begynte Pernille Dysthe først å skrive om sine erfaringer i bladet til ADHD-foreningen under pseudonymet Rita Linn. Etter at hun hadde debattinnlegget «Mitt liv med ADHD» på trykk i Aftenposten i februar, ble hun kontaktet av et forlag og utfordret til å skrive bok.

– Å skrive «Hyper» er det skumleste jeg noensinne har gjort. Det føltes som å kaste burkaen. Likevel var jeg egentlig aldri i tvil om at jeg skulle gi ut boka. Dysthe har brukt både hukommelsen og dagboknotater som bakgrunn for boka.

«Du husker bare det negative,» har et par venninner kommentert.
– Men dette er min subjektive opplevelse. Den absolutte sannhet finnes ikke. Jeg ønsker å få fram min sårbarhet, presiserer hun.

Som lesere får vi innblikk i hvordan det føles å alltid ha to sider: den flinke dyktige framsiden og den stygge baksiden, som ingen må oppdage. Utad fikser den unge jenta det meste og tar gjerne en rundvask av huset og lager frokost før familien står opp. Men når hun er alene og uroen holder på å spise henne opp, smugdrikker hun fra foreldrenes barskap.

– Jeg vokste opp i et stabilt og trygt hjem i villa i Bærum. Det var et såkalt ressurssterkt hjem, med god økonomi og trygge rammer. Jeg tror bakgrunnen min har gjort at jeg har klart meg såpass bra.

Pernille Dysthe brukte lang tid på å bestemme seg for at boka skulle gis ut i hennes eget navn.
Enkelte advarte henne. «Du må tenke på barna dine,» sa de. «Du må passe på at det ikke blir for utleverende.»

– Jeg ønsker å berøre, å gi noe ekte. Jeg har kommet til at dét ikke er ensbetydende med at det er ut¬leverende, sier hun og forteller at barna har taklet oppmerksomheten rundt boka.

– Jeg tror de synes det er litt tøft av meg å skrive «Hyper». «Mamma æ’kke gæren. Hun har ADHD,» sier datteren min.

Tøff ventetid
Ventetiden fra boka var skrevet til den kom fra trykkeriet, var mye tøffere enn hun hadde tenkt seg.

– Jeg sov dårlig og grudde meg. I hele mitt liv har jeg vært redd for å utsette meg for kritikk og så var det nettopp det jeg gjorde. Når mennesker kritiserer deg, sier de ofte «du må ikke ta det personlig», men hvordan skal man ellers ta det? ler hun.

– Hvordan har reaksjonene på boka vært?

– Hvis jeg skulle forholde meg til flertallet av henvendelser jeg har fått, så kunne jeg snart gå på vannet. Utrolig mange har takket meg, spesielt jenter som selv har ADHD, men også andre som kjenner seg igjen. Folk jeg ikke har sett på mange år, har tatt kontakt og gratulert meg. Men så har du dem som ikke sier noe, enda du vet de har lest boka. Jeg synes det hadde vært bedre om de sa at de ikke likte den.

På den andre siden
Pernille Dysthe har jobbet som journalist i over 20 år, etter først å ha prøvd seg på studier i psykologi og musikk.

– Heldigvis er det mye musikk og rytme i skrivingen. Flyten er noe av det samme. Mange ler av meg når de ser at jeg behandler tastaturet nesten som tangenter, forteller hun.

Som journalist har Dysthe ofte boret dypt i andre menneskers liv og følelser.

– Mellommenneskelige forhold og psykologi har alltid opptatt meg. Nå er det en ny erfaring å sitte på den andre siden og bli intervjuet uten selv å ha kontroll over formuleringene og sluttproduktet.

Forfatteren var blant annet gjest i «Først og sist» hos Fredrik Skavlan. Da hun oppdaget at noe av det hun syntes var viktigst, var blitt klippet vekk i den redigerte versjonen av programmet, ble hun provosert. Det førte til en kronikk i Aftenposten.

– Mange av dem som har intervjuet meg, har bare villet snakke om diagnosen og medisineringen. For meg er det viktigere å bidra til å avmystifisere ADHD og vise at det er noe mange kjenner seg igjen i selv om de ikke har nok symptomer til å trenge diagnosen.

Gjør vondt
– Enkelte vinklinger gjør meg ubekvem. En nerve inni meg gjør litt vondt. Men jeg er ikke lenger like redd for å miste kontrollen. I tillegg er det å vite hvordan det er å bli brettet ut i mediene, en nyttig erfaring å ta med seg videre som journalist, sier hun.

Dysthe har selv brukt sine overtalelsesevner overfor andre for å få dem til å stå fram med sine historier.

– Jeg har sagt at det er viktig for andre i samme situasjon at de gjør det. Men skal man være ærlig, så står man jo også fram fordi det å bety noe for andre bekrefter noe i en selv.

Pernille Dysthe utbryter plutselig at hun for tiden er kraftig lei av Pernille Dysthe.

– Det er lett å bli selvopptatt når man har medienes oppmerksomhet. Jeg tar meg selv i å sitte og google etter navnet mitt på Internett for å se hva som har vært skrevet om meg og boka. Det har kommet til et punkt at jeg får lyst til å spy av meg selv, ler hun.

Passer for gutter
I over 20 år har Dysthe jevnlig gått til psykolog, uten at det der ble avdekket at hun led av ADHD.

– Jeg har vært god til å skjule de mindre konstruktive strategiene mine. Dessuten er kriteriene for å avdekke jenter med ADHD svært mangelfulle, sier hun. Jenter og ADHD er et tema hun brenner for.

– Kriteriene som benyttes, er først og fremst myntet på gutter i skolealder. De fleste av diagnosekriteriene passer ikke på jenter eller på voksne. Det er de utagerende guttene som blir sett. Mange jenter med ADHD opptrer som flinke piker. Tankestormen vi har inne i hodene våre, blir ikke oppdaget fordi vi sitter stille og oppfører oss ordentlig. Jeg så snill ut, selv om jeg kunne være rasende inni meg. Jeg tok aldri raseriet ut.

– Hvorfor ikke?

– Jeg gjorde det bare ikke.

Hun tenker seg om. Forteller at det var viktig for henne å forsøke å tilpasse seg jenteflokken, særlig da hun var i skolealder.

– Mens guttegjengene syntes det var litt tøft med utagerende gutter, var det lite rom for utagerende jenter. Var du ikke som de andre, var det lett å bli utstøtt av jentene.

– Hva er det viktig å se etter for å oppdage jenter med ADHD?

– Jeg tror man skal være på vakt når man ser en altfor pliktoppfyllende jente. De voksne må vite hvem de heier på. Pianoøvingen min var for eksempel for ekstrem. «Du ville det jo selv,» sa moren min i ettertid. Det har hun rett i. Men hvorfor var det så viktig for meg å bli flink? Like ekstrem ble jeg etter hvert i forhold til mat og trening. Jeg utviklet til slutt anoreksi. Min teori er at det ligger mange ADHD-diagnoser bak spiseforstyrrelser. Det blir en metode til å ta kontroll over noe i livet når inntrykk utenfra blir for voldsomme.

Hun skulle ønske at det var litt større forståelse for ulikhet, også i skolen.

– I mye av skoletiden strikket jeg i smug under pulten. Det var ikke lov, men når jeg ikke hadde noe å holde i, var jeg urolig og klarte ikke å konsentrere meg. Det var som om jeg strikket kunnskap inn i hjernen.

Vil beskytte seg
Pernille Dysthe tenkte seg at det ville komme mange henvendelser etter at boka kom ut. Derfor skaffet hun seg hemmelig mobilnummer.

– Jeg vet selv hvordan det er å være jente med ubehandlet ADHD og manglende impulskontroll, ler hun. Men hun understreker raskt at de som ønsker å få tak i henne per post eller mail, får svar. Hun ville bare beskytte seg selv mot å være tilgjengelig døgnet rundt.

Dysthe er glad for at hun selv har fått styrket det filteret hun trengte mot verden ved hjelp av medisinen.

– Barna sier også at jeg er mindre irritabel enn før. Jeg irriterer meg ikke så mye over detaljer. Blant annet kjører jeg roligere i trafikken. Dessuten har jeg blitt mindre opptatt av hva andre mener. Før hadde jeg et voldsomt forklaringsbehov. Jeg kunne sende ut en masse sms-er og mailer for å utdype eller unnskylde noe jeg hadde sagt. Nå har jeg sluttet med det. Nesten, i hvert fall.

Mitt valg
Pernille Dysthe er ikke i tvil om at medisinen har hjulpet henne til et bedre liv.

– Derfor blir jeg så provosert av debatter der enkeltpersoner går hardt ut mot medisinering generelt. Det er helt i orden å velge andre veier enn min. Noen har mer nytte av samtaleterapi. Jeg forstår bare ikke hvorfor noen skal ta beslutninger på mine vegne. Kan ikke jeg få ta den medisinen som hjelper meg?

– Er det sider ved personligheten din du savner etter at du begynte å ta medisin?

– Jeg har ikke mistet kreativiteten, men den kreative galskapen. Før kunne jeg glede meg til å skulle hjem om fredagskvelden og drikke vin og male halve natten. I dag kan jeg savne å glede meg til det, men jeg savner ikke å gjøre det, understreker hun. Hun forteller at det hadde vært umulig å skrive bok uten medisinen.

– Jeg har alltid hatt lyst til å skrive noe skjønnlitterært. Kanskje kan jeg klare det også nå. Jeg måtte bare gjennom min egen historie først.

– Så livet har ikke blitt mer flatt?

– Nei, jeg synes ikke det og er egentlig lei av det spørsmålet. Før var jeg livredd for å kjede meg. Det er jeg ikke lenger. Jeg tillater meg til og med å være trist. Hvis jeg er lei meg nå, er det som regel fordi jeg har en grunn til det. Og så har jeg lært at gleden kan komme listende i en annen forkledning enn den jeg er vant til.